En eksperts teori om mat-tvs appell

Brad Barket/Getty Images

Under drinker med en venn her om kvelden kom temaet 'Top Chef' og annen mat-tv opp, og han bemerket at sønnene hans tidlig i tjueåringen ser mer enn noen få matlagingsprogrammer, og det samme gjør mange av vennene deres. Han hadde overhørt diskusjonene som vitnet om det. Men ingen av disse unge mennene, sa han, var hjemmekokker. De så heller ikke ut til å ha det. De liker bare programmene, og ikke bare de, som 'Top Chef' og dens imitatorer, som har eliminasjonskonkurranse-spenning innebygd. De liker også mer enkle matlagingsdemonstrasjoner.

Det burde egentlig ikke være overraskende. Utbredelsen av mat-tv antyder at publikum ikke bare er stort, men også variert; ellers ville det ikke vært et så kraftig press for å tenke ut og distribuere så mange matrelaterte programmer på Food Network og på dets relativt nye gyte, Cooking Channel, og på Fox (Gordon Ramsay skriker litt mer!) og på Bravo og vel, jeg kunne fortsette slik i flere avsnitt. Det ser nå ut til at du når som helst på en dag kan velge mellom et halvt dusin show som lar deg beundre (eller gispe på) noens kulinariske innsats og se på maten han eller hun produserer.

Det er en bankett av fargerike, forførende og kjente bilder, presentert rytmisk, med et lydspor av oohs og aahs.

Men hvor mange av de som beundrer, gisper og lurer liker å lage mat, drømmer om å lage mat, eller vil vite mer om matlagingens mekanikk? Selv om det er et flertall, etterlater det fortsatt mange ikke-kokker i publikum. Hva får DEM til å stille inn på mat-tv?

Vennen min har en teori jeg synes er interessant. Han lurer på om det er en slags bred kulturell nostalgi på jobb. Med det mener han: ettersom færre og færre unge kjenner det mye omtalte idealet om hjemmelagde måltider og familier som samles ved bordet om natten for å spise dem, utføre de glansfulle, drømmende kulinariske demonstrasjonene på TV, og tilfredsstille, en slags nysgjerrighet og lengsel? For disse unge menneskene, har den TV-sendte matlagingen appellen til et brev fra en tapt utopi? Er det som en gjenstand fra en svunnen tid?

Livsstilspornoen til mat-TV blir oftere diskutert i form av ambisjoner: fremtidige hjemmekokker med begrensede budsjetter og tid ser Martha og Ina og Giada gå gjennom sine flytende, rolige, fingernemme skritt og fantaserer om at de kan eller en dag vil gjøre samme. Men for yngre seere, er denne samme livsstilspornoen mer en 'Little House on the Prarie'- eller 'Leave it to Beaver'-opplevelse?

Mens vennen min la ut denne teorien for meg, husket jeg en samtale for et år siden med en nyutdannet universitetsstudent som jobbet for et glansfullt herremagasin. Han var ingen stor hjemmekokk. Han var ingen stor restaurantgjenger. Han hadde ikke penger til å få disse tingene til å skje, og utover det var hans kulinariske nysgjerrighet ikke så ivrig.

Men han var en engasjert fan av 'The Barefoot Contessa' på TV. Hvorfor? Han bare elsket Inas kjøkken. Han bare elsket ideen om at han var der inne sammen med henne og så på at hun lagde mat, antagelig for ham. Det gledet ham. Lullet ham.

Dette leder meg til en av mine egne teorier om populariteten til mat-tv blant de som ikke lager mat. Når mange mennesker slår på TV-apparatet, i motsetning til å plukke opp en bok eller gjøre noe mer interaktivt, leter de etter en passiv opplevelse som hviler i hodet. De vil ha noe som ikke krever nøye oppmerksomhet, slik et kronglete plot kan. Noe som ligner på visuell musikk. Noe ambient, på en måte.

Mye mat-tv gir dem det. Det er en bankett av fargerike, forførende og kjente bilder, presentert rytmisk, med et lydspor av oohs og aahs.

Jeg ser ikke mye på det, men når jeg tilfeldigvis går til et matlagingsprogram og deretter blir distrahert. Noen ganger mister jeg aktiv bevissthet om det og husker ikke engang, på flere timer, at det eller matlagingsprogrammene som følger det er på. Jeg bytter ikke kanal. Jeg sitter ved datamaskinen i nærheten mens, bare 12 fot unna, blir koteletter grillet og grønnsaker sautert og potetmos. Er dette opptakene ikke så mye som formaner meg til komfyren eller gir meg appetitten, men i et hjørne av hjernen min, gir jeg meg bare fred?

Denne artikkelen vises også på bornround.com .