Blink-182s hemmelige alvor

Brattiheten har dempet seg. Deres innflytelse er bred. Det nye albumet deres er veldig, veldig fengende.

Mario Anzuoni / Reuters

Ni , det nye albumet fra Blink-182, et band for alltid forbundet med ungdomsårene, selv om medlemmenes gjennomsnittsalder nå er 44, ankommer glorie i den store tenåringsfølelsen: flauhet.

I sommer startet de en turné med Lil Wayne, og håpet om at den skulle treffe en deilig PB&J-kombinasjon av kjedelige artister fra forskjellige sjangere ble umiddelbart knust av grusomt mash-up-spor de ga ut . Billettsalget flagget, og den sene kunngjøringen om at bandet ville, i stedet for å fokusere på nye sanger, spille hele Blinks dumme klassiker fra 1999 Statens klyster virket som et forsøk på å lokke massene. Det fungerte ikke godt nok: Wayne truet med å slutte en gang så han hvor tomme arenaene deres var. Publikum var blant de små tingene, sa den utmerkede underhodet på Minneapolis Star Tribune gjennomgang av turen .

En annen ting: I denne uken for bandets nye albumutgivelse, hvis du Googler Blink 182 , toppen nyhetsresultater handler om at den amerikanske marinen bekrefter eks-medlemmet Tom DeLonges påstander om eksistensen av UFOer. For faen.

Kanskje det er fundamentalt vanskelig for Blink å soldat i det hele tatt i 2019. Dette er de perma-kåte brødrene som strøk L.A.-gatene og sverget å aldri handle på deres alder. Likevel har de møtt den tilsynelatende latterligheten til sine fars tiår allerede med 2016-årene California , som solgte godt og fikk litt positiv presse. New Yorker's Kelefa Sanneh i 2016 bemerket det de hadde skapt flere imitatorer enn noe amerikansk rockeband siden Nirvana. I årene siden California , Blinks innflytelse har bare blitt mer uunngåelig, med breakout-rappere som Juice WRLD og Lil Uzi Vert som takler sine kvalmende bøyninger og bølgete, kandiserte melodier.

Ni markerer også bandets andre album siden avgangen til DeLonge, hvis helt særegne yap har blitt erstattet av den mer generiske emo-stemmen til Alkaline Trios Matt Skiba. Brattens flamme flimrer ikke lenger i lyden deres: Ni har ingen spøkesanger, ingen sexsanger og ingen homoerotiske kapringer. Det den tilbyr er en stor mengde høyverdige, ultrabearbeidede, huff-it-and-grin-punk-sangalonger som finner et midtpunkt mellom å gjenskape TRL dager og nikker til det som fungerer på radio nå.

Den første følelsen som albumet leverer er faktisk nostalgisk. The First Time flammer ut av høyttalerne med et to-akkords riff som rakettdrivstoff, og refrenget gir en nydelig påminnelse om Blinks nesten- gregoriansk øre for å arrangere vokal. Skiba og Mark Hoppus harmoniserer i runder om høyder og bakrus, men effekten er mer som å lytte til Carol of the Bells, som også var effekten av refrenget til All the Small Things. Faktisk er tonene og triksene som brukes på tvers av albumet så gjenkjennelig fra Blink-spilleboken at Ni vil få bandets gamle hits fast i hodet på lytteren sammen med det nye materialet.

Men bandmedlemmene presser seg til territorium som er nytt for dem, selv om det egentlig ikke er nytt for deres samtidige: Darkside jitter med Killers-stil disco refrenger; Blame It on My Youth har en militærmarsj som er kjent for Imagine Dragons; og den deprimerte barnehagemelodien til Really Wish I Hated You minner om låtskrivingen til Spotify-vennlige divaer som Halsey. Disse høres kanskje ikke ut som de kuleste referansepunktene, og profesjonelle produsent-låtskrivere, inkludert John Feldmann og The Futuristics, buffer hver basslinje og call-and-response-vokal til den skinner som en helt ny leppering. Likevel var Blink i deres storhetstid alltid pop par excellence, og det er latterlig å anklage dem for å selge ut. Det er en frenetisk, blinkende energi hele veien i Hoppus sin pseudo-naive sangstil og den vanvittige, mercurial trommingen til Travis Barker.

Hør faktisk gjennom de 15 sporene, så får hele bandets ofte dumme tilsynelatende karriere et visst usannsynlig alvor. Blink-182s store styrke hele tiden har vært å finne den emosjonelle ambivalensen som kommer mellom de sukkersøte høydepunktene, hørt i bandets gamle meditative standouts som Adams sang eller Hold sammen for barna. Innen 2019 er de i stand til å bruke den svært spesifikke plagen – å føle seg på kanten av å miste noe for alltid – på utbrenthet for voksne, som på Happy Days, en søkende diagnose av hvordan det føles når nok kutter det ikke. På turné med Lil Wayne og gjenbesøk Statens klyster skaper inntrykk av kegger-party klovner som aldri utviklet seg. Men de burde ikke trenge å flykte fra å edru opp og være på noen Emo Shit – det er en av Ni sine sangtitler – når resultatene er så fengende.