Gustavo Dudamel og Los Angeles Philharmonic på Lincoln Center

Det 28 år gamle musikalgeniets opptreden er intens, spennende og strålende

Dudamel.jpg
Torsdag kveld dirigerte Gustavo Dudamel Los Angeles Philharmonic i Avery Fisher Hall. Det var den siste opptredenen hans første sesong med selskapet. Jeg deltok på hans spektakulære debut i Los Angeles i oktober i fjor.

Konserten åpnet med Leonard Bernsteins symfoni nr. 2 'The Age of Anxiety' komponert mellom 1947 og 1949, revidert i 1965. Pianist var Jean-Yves Thibaudet. Dette ble fulgt av Tsjaikovskijs symfoni nr. 7 i h-moll, op. 74, 'Pathétique' komponert i 1893.

Forestillingen var tristende. Som et tiltak reiste hele publikum seg og klappet av begeistring halvveis gjennom Pathétique, noe jeg aldri har sett i New York. Den stående applausen etter forestillingen ble så langvarig at vi ble behandlet med et sjeldent symfonisk ekstranummer, et vakkert mellomspill for kammerorkester og atter orkester av Bernstein.

Strømmen var klar fra første stund. Forestillingen ble utsolgt nesten så snart den ble annonsert. Orkesteret var enormt, rundt 60 i strykedelen alene. Jean-Yves Thibaudet leverte en virtuos opptreden, og gled lett gjennom de komplekse rytmene og melodiene til Bernsteins musikalske refleksjon av Amerika etter krigen. Hver tone var klar, hver passasje nøyaktig definert, alt i perfekt harmoni med orkesteret. Dudamels intime forhold til både orkesteret og pianisten var tydelig i hans delikate balanse mellom symfoni og piano.

Det er en fryd å se Dudamel i aksjon, både i de lyriske og energiske passasjene. Hans opptreden er intens og balletisk. Han kommuniserer intensitet, spenning og presisjon. Dudamel dirigerer med hele sitt vesen -- han svaier, han hopper, han vugger -- den krøllete svarte hårmoppen sin som flyr. Han er en fullkommen musiker som dirigerer helt etter hukommelsen, uten partitur.

Dudamel hår.jpg

Dudamels personlige historie er bemerkelsesverdig. Han ble født i en liten by i Venezuela, begynte å spille fiolin i en alder av 10 og dirigere i en alder av 15. Han er et produkt av El Sistema, systemet for opplæring av unge musikere laget av Antonio Abreu. Som 21-åring var han hoveddirigent for Orquestra Sinfonica Simon Bolivar, National Youth Orchestra of Venezuela. I 2004 vant den prestisjetunge Gustav Mahler-prisen som dirigent i en alder av 23. Han begynte sin periode som musikksjef for Los Angeles Philharmonic i september 2009 med en gratis fremføring av Beethovens niende på Hollywood Bowl, etterfulgt av sin offisielle debut i begynnelsen av oktober med Mahlers 1. symfoni og verdenspremieren på John Adams 'City Noir', en hyllest til Los Angeles på 30- og 40-tallet, på sin måte et ledsagerstykke til Bernsteins 'The Age of Anxiety'.

Han snakket kort på en mottakelse etter konserten. Bemerkningene hans var enkle og direkte. For å parafrasere sa han: 'Jeg elsker denne musikken og jeg elsker denne symfonien. Det har vært både en veldig kort og veldig lang vei fra Barquisimeto og hit. Jeg takker mine mentorer; Jeg takker dere alle og takker Deborah Borda for å ha gjort dette mulig.' Faktisk bør vi alle takke Deborah Borda, president og administrerende direktør for Los Angeles Philharmonic for hennes mot og innsikt som plasserte et 28 år gammelt musikalsk geni som sjef for et av de store orkestrene. Å høre på Gustavo Dudamel som leder Los Angeles Philharmonic er å høre musikk laget ny.



Deborah B.jpg(Bilder: Gustavo Dudamel, Dudamels hår i aksjon, og Debroah Bordah, av William Hasteltine)