Hvordan $8-et-Dusin egg truer reelle matreformer

God, miljøvennlig mat koster mer. Men hvilke priser er tålelige, og hvilke er utilgivelige – eller til og med skadelige?

Kom igjen?

Jeg er enig i budskapet utbasunert av matreformforkjempere om at god mat gjør og bør koste mer. Men åtte dollar er mer enn fem ganger prisen for et dusin konvensjonelle egg og mer enn det dobbelte av økologiske egg på supermarkedet. De skyhøye prisene truer med å ekskludere alle som ikke er hedgefondforvaltere fra bondemarkedet.

La oss være klare over at dette ikke er noe tull om elitære bondemarkeder. Det er en advarsel om at 'god-mat-koster-mer'-argumentet blir tatt til en ekstrem som setter målet for en massematreformbevegelse i fare, som er å gjøre god mat tilgjengelig for flest mulig mennesker.

Mitt første instinkt var at eggefyren tok i stykker folk, som meg, som entusiastisk har omfavnet innsatsen for å bygge et alternativ til vårt industrielle matsystem. Men det viser seg at det er det det koster ham å produsere eggene sine. Gården, Grazin' Angus Acres, følger gullstandarden for miljøpraksis: hver morgen blir kyllingene fôret med organisk korn, og deretter flyttet til ferskt beite i en spesiallaget kyllingmobil. Eieren Dan Gibson sier at prosessen er så arbeidskrevende at det ville være nesten umulig å få ned prisen – og han er ikke interessert i å prøve. «Til åtte dollar et dusin betaler du 67 cent for egget,» fortalte han meg. 'Hvis prioriteringene dine er på rett plass, er det et røverkjøp.'

Gibson har et poeng. Men det argumentet, uansett hvor gyldig det er, vil ikke være så overbevisende for mange mennesker for hvem bekvemmeligheten og kostnadene råder. På et marked i Huntington, West Virginia – hvor mannen min og jeg nylig brukte seks måneder på å undersøke en bok om innsats i det samfunnet for å bygge en sunnere matkultur – så jeg en eldre mann spotte en røverkjøpsbeholder med tomater til en pris av fem for én. dollar. «Jeg skal til [rabattkjøpmann] Aldi,» snuste han.

Selvfølgelig ville det være galt å bruke maten som er satt ut av vårt industrielle system som en grunnpris. Store produsenters kostnader er lavere på grunn av statlige subsidier, selskapsskattelettelser, og fordi de eksternaliserer kostnadene ved miljøforringelse og krisenivå for fedme og kostholdsrelaterte sykdommer. Og det sier seg selv at det vil koste mer i New York og andre storbyområder, hvor bøndene reiser lengre avstander for å få produktene sine til velstående forbrukere. Småbønder som Gibson sier at de bare vil ha like konkurransevilkår, noe som betyr enten å flytte statlige subsidier til små, bærekraftige gårder eller kutte dem til stort landbruk – eller begge deler.

Men slike reformer er ikke realistiske på kort sikt. Kongressen, som for tiden er besatt av underskuddsreduksjon, mangler selv mot til å gjøre endringer som burde være sunn fornuft, for eksempel å stoppe utbetalinger til bønder som tjener mer enn $250 000 i året. Kan noen tenke seg en avtale om å subsidiere frukt og grønnsaker i stedet for kraftig mais og soya?

Det er ingen magisk kule for å produsere god mat til lave priser. Løsningene ligger i aspektene ved reformen av matsystemet som ikke er så sexy og statusbevisste som åtte dollar-et-dusin egg, som har en tendens til å vekke all medieoppmerksomhet. Ting som å promotere matknutepunkter, som samler småbønders avlinger og distribuerer dem til dagligvarebutikker, sykehus og skoler; opprette coops slik at småbønder kan levere til de samme rabattene som de store gutta får; og støtte de små skritt fremover som selskaper som Walmart og McDonald's lager.

Uten fremgang på disse frontene vil ikke matrevolusjonære ha reformert matsystemet, men skapt to nivåer: en for de privilegerte og en for alle andre. Og det er ikke mye av en revolusjon.

Bilde: John Loo/flickr