I ros for nabolagsrestauranter

Lane Wallace

Når San Francisco-restauratøren Alice Waters snakker om lokal mat, sikter hun til hvor ingrediensene dyrkes. Men det er en annen type lokal mat som fortjener like stor omtale: perlen kjent som nabolagets restaurant.

Jeg har spist på mange fantastiske restauranter, fra French Laundry i California til Le Bernardin og Gramercy Tavern i New York. Men selv om det er morsomt å kle seg ut nå og da, er det også noe fint med steder som inviterer deg til å sparke av deg skoene og nyte hjemmets fortrolighet. Holdningsmessig sett, selvfølgelig. Steder som er upretensiøse og desidert ikke er trendy, hvor gjengangere kommer fra nærområdet, personalet har en uformell atmosfære, og eierne – eller til og med barna deres – stiller ofte opp blant gjestene.

Jeg ble minnet på dette igjen nylig, da jeg befant meg i et usannsynlig hjørne av Mission-distriktet i San Francisco, på jakt etter en ny restaurant kalt Heirloom Cafe. Da jeg gikk de tre kvartalene fra bilen min til adressen jeg hadde fått, begynte jeg å lure på om jeg hadde misforstått veibeskrivelsen fullstendig. Det var et boligområde. Trær. Gamle hus. Selv da jeg kom til hjørnet der Heirloom var, savnet jeg det nesten, det passet så godt inn.

Hvor, i denne stadig mer private verden, skal vi finne og bygge et fellesskap ansikt til ansikt?

Restauranten har en gammel, viktoriansk design med høye vinduer og et knirkende furugulv. Som de fleste nabolagsrestauranter er den liten, med plass til bare rundt 40 personer, med åpent kjøkken. Å spise der føles veldig som å spise i den store stuen hjemme hos noen. Matt Straus sitt hjem, for å være nøyaktig. For et par år siden, etter å ha gått på kulinarisk skole og jobbet på flere restauranter, ventet han på bord i San Francisco og sparte penger og vin til sin egen kafé, som han åpnet for tre måneder siden. Jeg vet dette, skjønner du, for Matt kom innom for å prate og se hvordan vi likte maten. Noe som er en del av poenget mitt.

Heirloom Cafe ville vært nydelig selv om maten hadde vært vanlig. Det faktum at maten smeltet i munnen (jeg anbefaler prosciutto og pole bønner over moset fiken og parmesan) gjorde bare funnet desto mer spesielt. Og Matt sier at mer enn halvparten av klientellet hans kommer fra nærområdet.

Det samme gjelder for min favorittrestaurant i Palo Alto, California. Det er i samme gate som jeg bor, mindre enn et dusin kvartaler ned. I likhet med Heirloom Cafe, er St. Michael's Alley et bortgjemt sted som inntil nylig bare hadde plass til rundt 40. Menyen er fantastisk, selv om den ikke endres så ofte.

Eierne, Mike Sabina og Jenny Youll, åpnet nylig et nytt tillegg rundt hjørnet, men innsiden ser fortsatt ut som noens hjem. Og da jeg spiste lunsj der nylig, kom den unge sønnen deres vandrende rundt bordene, og samlet og delte ut servietter etter eget skjønn.

Mike og Jenny er ikke de opprinnelige eierne av St. Michael's Alley. Men den opprinnelige eieren, Vernon Gates, kan fortsatt noen ganger bli funnet å ta en drink i baren. For i motsetning til Heirloom Cafe, har St. Michael's Alley vært et tilholdssted i nabolaget i svært lang tid. Tilbake på 60-tallet var det litt mer fargerikt og jordnært, og var vertskap for lokal musikk som Joan Baez (som gikk på Palo Alto High School), Jefferson Airplane og Grateful Dead. Det er klart at St. Michael's har slått seg ned mye i årene siden. Men det har også mange av babyboomerne som fulgte de døde. Poenget er ... stedet har karakter og historie som selv den mest trendy nye restauranten i byen aldri kunne matche.

Mens jeg gikk gjennom en lokal bokhandel her om dagen, ble jeg slått av hvor mye Internett har fremskyndet isolasjonen at tobilsgarasjer og bakgårdsdekk allerede hadde startet. En gang blandet vi oss med naboene våre mens vi gikk hjem, handlet i lokale butikker eller stoppet foran verandaene deres for å prate. Spesielt i de varmere sommermånedene, da folk dvelte oftere utendørs. Nå sitter vi ikke bare på bortgjemte bakre dekk – vi trenger heller ikke gå ut for å surfe eller handle lenger. Så hvor, i denne stadig mer private verden, skal vi finne og bygge et fellesskap ansikt til ansikt?

Det er klart vi må jobbe hardere med det. Men lokale restauranter, enten det er enkle taqueriaer, kaffehus eller kulinariske templer, er en viktig mekanisme for å opprettholde en viss evne til å koble til uformelt med naboer, danne nye forbindelser og bygge en felles følelse av nabolag. Hvis maten er minneverdig, er det en ekstra godbit. Men lokal smak går utover smaken av et økologisk jordbær høstet den morgenen fra en gård i nærheten. Og det er like viktig som selve maten.